Den som venter når det stormer sånn at skogen legges øde, og
den siste jeger jakter på et bytte som har falt. Han vil bare finne roen som han
søker i det døde, når han alle sine levedager endelig har talt.
Den som venter når de tusen lengslers sjøer en gang tørker, og den
siste vandrer søker etter husrom i sin høst. Han vil aldri kunne drikke når den
siste natten mørkner, og de dagene som aldri kunne komme blir hans tørst.
Den som venter når det brenner som en fakkel i hans indre, og den
siste hevner svikter for å få et stykke brød. Han vil smuldre opp i angsten men
den blir dog aldri mindre, for det er i denne smerte at den næres til sin glød.
Den som venter i de stille sommernetters klare sødme, og den elskede
har kysset sine lengsler ømt god natt. Han vil aldri finne sannheten i aftens
bitre rødme, for der ligger kun de mange knuste drømmer han har hatt.
