Slør

Du så ut som en helt vanlig kvinne,
I min uvitenhet, jeg tenkte det.
Men ut av intet delte du et minne,
Som jeg ble tvunget til å se.

Du åpnet skuffen i en slitt kommode,
Der frykten din lå pakket lag på lag.
Du sa du ville rømme denne klode,
Du ville ikke se til neste dag.

Jeg løftet hendene som for å verge,
Jeg lukket øynene og ropte nei.
Jeg visste at jeg ikke kunne berge,
Jeg visste at jeg måtte gå min vei.

Da tenkte jeg at alle bærer masker,
At alle lukker løyndommene inn.
I ensomhet vi vasker, og vi vasker,
De flekker som har skitnet til vårt sinn.

Men sådant vaskemiddel finnes ikke,
Som fjerner det som en gang først har skjedd.
Det hjelper ikke skrubbe eller gnikke,
Det hjelper ikke dekke det med pledd.

Men slør, det kan du bære for å skjule.
Så lett, så gjennomsiktig, likevel.
Om enn det bare dekker deg en smule,
Og du må skifte nytt til neste kveld.

For ingen vil stå blottlagt midt i lyset,
For de som kan forstå, ser ikke dit.
Og de som ser dit, ville bare fnyse,
I undring over hvorfor du kom hit.

De slør som du har vevet skal du bære,
Det er ditt vern mot verdens kalde smil.
For noen, de har virkelig fått lære,
Vi andre, må gå mange, mange mil. 

En aften

Jeg møtte deg en aften, da du var blek og kald.
Ditt sinn var tungt av sorger, du gråt, du skalv.

Jeg trakk deg tett inntil meg, strøk ditt våte hår.
Du tørket dine tårer og snakket om i går.

Hun var så myk og fin, med slik en vakker munn.
Og fra den første time, du visste det var hun!

Hun som kom til deg om natten og hvisket bløtt ditt navn.
Hun du drømte om, om natten, hun som lot deg føle savn.

Du sa meg hvem hun var, men ikke hva hun het.
Du malte deg et rom med kjærlighetstapet.

Og i det lille rom, du skapte av deg selv;
Var alle dine lengsler som strømmer i en elv.

På bord av pure gull, stod drømmene på rad.
Stilt opp som små collager, med sødmefylte kvad.

Med tiden ble du modig og tok med henne inn.
Du viste henne rommet, du åpnet ditt sinn.

I starten var hun villig, i starten var det søtt.
Men så ble hun litt kritisk, og du ble bare støtt.

Hun hadde andre tanker, hun hadde andre mål.
Da begynte du å lappe ditt verk med tråd og nål.

Det sprikte i en søm, den raknet så til slutt.
Du stod igjen alene, som verdens minste gutt.

Så gikk det som det måtte, det endte med et brudd.
Og verden gikk i knas, drømmen ble helt snudd.

Jeg snakket rolig til deg, og trøstet deg en stund.
Jeg kjente og din smerte, meg jeg så hennes grunn.

Hun elsket deg alene for den du bare var.
Men spørsmålet hun stilte, det gav du aldri svar.

Du ville jo så gjerne ha passet henne inn,
I drømmen som du skapte, alene i ditt sinn.

For deri lå din smerte, du ble dog ei forsmådd.
Den kjærlighet du høster, er den du selv har sådd. 

Vennskap

Det er èn trøst ilivet
som heler sorg og savn.
Minnet om et ansikt,
lyden av et navn.

Om intet annet varte,
så var det alltid der.
Det du en gang hadde
med en som stod deg nær.

Den vàreste stemning,
en duft i ett sekund.
En ny dag i emning.
En ettermiddagsblund.

Stille sommervinder,
frosne rosenblad.
Trillende latter,
og gråt som stilner av.

Å dele en tanke,
å dele stilheten.
Forlate, bli forlatt,
å finne igjen.

For selv den største smerte
vil finne ro igjen.
Og ingenting kan rokke
gleden ved en venn.