En aften

Jeg møtte deg en aften, da du var blek og kald.
Ditt sinn var tungt av sorger, du gråt, du skalv.

Jeg trakk deg tett inntil meg, strøk ditt våte hår.
Du tørket dine tårer og snakket om i går.

Hun var så myk og fin, med slik en vakker munn.
Og fra den første time, du visste det var hun!

Hun som kom til deg om natten og hvisket bløtt ditt navn.
Hun du drømte om, om natten, hun som lot deg føle savn.

Du sa meg hvem hun var, men ikke hva hun het.
Du malte deg et rom med kjærlighetstapet.

Og i det lille rom, du skapte av deg selv;
Var alle dine lengsler som strømmer i en elv.

På bord av pure gull, stod drømmene på rad.
Stilt opp som små collager, med sødmefylte kvad.

Med tiden ble du modig og tok med henne inn.
Du viste henne rommet, du åpnet ditt sinn.

I starten var hun villig, i starten var det søtt.
Men så ble hun litt kritisk, og du ble bare støtt.

Hun hadde andre tanker, hun hadde andre mål.
Da begynte du å lappe ditt verk med tråd og nål.

Det sprikte i en søm, den raknet så til slutt.
Du stod igjen alene, som verdens minste gutt.

Så gikk det som det måtte, det endte med et brudd.
Og verden gikk i knas, drømmen ble helt snudd.

Jeg snakket rolig til deg, og trøstet deg en stund.
Jeg kjente og din smerte, meg jeg så hennes grunn.

Hun elsket deg alene for den du bare var.
Men spørsmålet hun stilte, det gav du aldri svar.

Du ville jo så gjerne ha passet henne inn,
I drømmen som du skapte, alene i ditt sinn.

For deri lå din smerte, du ble dog ei forsmådd.
Den kjærlighet du høster, er den du selv har sådd.