Fordi

De sa hun var modig fordi hun var klok.

Men det var og smerte i alt som hun tok.

De sa hun var ekte fordi hun var sterk.

Men det var og sorg i alt hennes verk.

De sa at hun elsket fordi hun forstod.

Men det var og mange som fra henne dro.

De sa hun var hard fordi hun var nødt.

For det var i løyndom hun hadde blitt født. 

Sannheten

Sannheten er et blad som flyr med vinden.

Stadig i bevegelse, vanskelig å nå, vanskelig å fange.

Men du skal alltid vente til den legger seg til ro, på bakken, på en stein, eller på veien der du går.

Da kan du virkelig se hvordan den ser ut.

Da kan du virkelig kjenne hvordan det føles.

Da kan du ta dine valg.

Men frykt den sannheten som legger seg til ro på vann.

Den kan få deg til å drukne i din søken etter svar.

En ny dag

Se meg, jeg elsker så voldsomt, alt det jeg ikke kan få.

Sorgene tar jeg på forskudd, slik skal jeg målet mitt nå. 

Se meg, jeg krenger i vinden. Bladene faller av. 

Naken står jeg tilbake, i mitt selvbedrags hav. 

Se meg, jeg står i lyset. Langsomt trekkes jeg med. 

Inn til det innerste mørket, av min samvittighets sæd. 

Se meg, jeg står alene. Alt som var mitt er forlatt. 

Skjebnen er kun denne ene, avlet av valg jeg har tatt. 

Se meg jeg står ved stupet. Tvinges til å se ned. 

Frykten tar meg i svevet, krever mitt skrik etter fred. 

Se meg jeg ligger nede. Smerten er voldsom og stor. 

Skrikene kommer fra dypet, av mine løgners mor. 

Se meg jeg står i flammer. Brenner i vekkelsens ild. 

Asken som blir tilbake, er både bitter og mild. 

Se meg, jeg reiser meg langsomt. Strekker min ømme kropp. 

Løfter mitt ansikt mot lyset. Stirrer mot himmelen opp. 

Se meg, jeg skifter farge. Går i fra sort til rødt. 

Snart er tiden inne. Snart er en ny dag født. 

Når du sover

Når du er våken kan du erte, være morsom, engasjere. Være jævlig, du kan såre, ignorere, få meg liten. Du kan rase, du kan kreve, du kan bygge, du kan rive. Du kan fare opp i sinne og så lande like fort.

Men når du sover og ditt ansikt er så fredfullt der du ligger. Og din munn er halvveis åpen og du puster tungt og langsomt. Da forstår jeg hvorfor jeg vil være nær deg hele livet. Hvorfor hjertet mitt blir ømt over et kjærtegn på mitt kinn.

Da velter det en bølge av varme gjennom kroppen. Den tar med seg alt det vonde når den skylles ut i havet. For når du sover kommer alt som gjør deg vakker til sitt rette. Og de masker som du bærer eksisterer ikke mer.

Når høsten i meg gulner mine blader og de visner, skal jeg se deg for meg sovende så rolig ved min side. For da husker jeg at du er både levende og ekte, og at viljen til å gå alltid må komme fra mitt bryst.  

Hvis dagen da jeg vet jeg må gå fra deg en gang kommer, og jeg hvisker de tre ordene jeg frykter mest av alle. Så vet jeg i det minste at min kjærlighet er sann, men at ingenting kan vokse av næringsfattig jord. 

Stille elv

Stille elv med det klareste vann, har kun en vei, følger den trofast. Møter en hindring, presser seg frem, flyter videre. Alltid mot havet.

Stille elv med lekende vann, frakter løv, frakter slam, langt avgårde. Presser seg frem om den møter en hindring, flyter videre. Alltid mot havet.

Stille elv med kjølende vann, lar dét bli tilbake som ikke skal videre. Dveler ei ved det, men presser seg frem, flyter videre. Alltid mot havet.

Stille elv med skumhvite topper, blir pisket opp av regnvær og vind. Gir seg aldri, presser seg frem, flyter videre. Alltid mot havet.  

Stille elv fryser til is, når vinteren kommer, blir kald og hard. Men presser seg frem, der nede i dypet, flyter videre. Alltid mot havet. 

Når det som var er borte

Jeg sa at jeg aldri kunne forlate deg.

Du sa at du aldri kunne forlate meg.

Men jeg kunne.

Og du kunne.

Jeg sa at jeg alltid ville være der for deg.

Du sa at du alltid ville være der for meg.

Men jeg gikk.

Og du gikk.

Jeg sa at for meg var det ingen andre.

Du sa at for deg var det ingen andre.

Men jeg fant en annen.

Og du fant en annen.

Jeg sa at jeg elsket deg mest av alt.

Du sa at du elsket meg mest av alt.  

Men jeg elsket meg selv mer.

Og du elsket deg selv mer.

For hver gang vi sa aldri, falt det også et kanskje.

Hver gang vi sa alltid, falt det også et ikke.

Hver gang vi sa ingen, falt det alltid noen.

Og hver gang vi sa elsker, falt det aldri av seg selv.

Den vakreste av alle sommerfugler

Jeg gikk den samme veien jeg hadde gått så mange ganger før. På tur opp, på tur ned. Alltid den samme veien. Det var en slags tilfredsstillelse at ingenting endret seg. At alt var kjent.

Plutselig stod jeg i lysningen, og til min store overraskelse fikk jeg se at mine to menn stod der. Min sønn og min mann. Min mann rakte hånden ut mot meg. Min sønn møtte blikket mitt, før han vendte seg fra meg. Hjertet sank i brystet mitt, tyngden presset meg ned mot bakken.

Så sank jeg på kne og gråt mens skjelvingene gikk gjennom kroppen. Da jeg løftet blikket var begge borte. Jeg kjente kvalmen stige fra magen og opp gjennom brystet. Jeg la hodet bakover og skrek ut i smerte. Skriket mitt gjallet gjennom skogen. Jeg så trærne med de gulnende bladene. Jeg så himmelen og skyene som fløt bortover. Jeg så en fugl som svevde sakte på vindens drag.

Men jeg kunne ikke se min egen fremtid, og jeg kunne ikke se meg selv.

Jeg satt på kne og gråt ut min fortvilelse og sorg da jeg kjente en hånd på skulderen. Først trodde jeg at det var en slags fysisk luftspeiling, som bildet jeg hadde sett av mine to menn, så forstod jeg at det var noen som hadde lagt hånden på skulderen min.

Da jeg snudde meg så jeg rett inn i et par blå øyne. De tilhørte en eldre mann. Han så bekymret ned på meg. «Trenger du hjelp?» spurte han. Jeg klarte ikke svare med ord, men forsøkte å riste på hodet. Han tok tak under armen min og trakk meg varsomt opp på bena. «Kom», sa han, «vi setter oss her». I utkanten av lysningen lå det en stabel med tømmer som vi satte oss på.

«Vet du», sa han, «det er så fint å være her i skogen. Jeg går tur her nesten hver dag. Er du her ofte og?» Jeg nikket. Jeg ville si at jeg gikk samme rute hver dag, men ordene ville ikke komme frem over leppene mine. «Ja, det er stor ro å finne i skogen», sa han. «Stor ro». «Vet du», fortsatte han, «en gang møtte jeg en kvinne som ikke likte å gå tur i skogen. Kan du forstå det? Nei, det kan du selvsagt ikke. Du liker jo å gå tur i skogen». Han så meg rett inni øynene. Det var ubehagelig, for det var som om han kunne se inn i sjelen min.

«Vet du hvor du skal»? spurte han etter en liten stund. Jeg forstod ikke spørsmålet. Men han fortsatte ikke, og jeg fikk meg ikke til å spørre hva han mente.

«Jeg har også hatt en sønn en gang,» fortsatte han. Jeg ble med ett oppmerksom. Hvordan kunne han vite at jeg hadde en sønn? «Vi kan ikke eie våre barn. Vi kan ikke eie noen. Å elske er ikke å eie. Kjærligheten er en gave du gir av hjertet. Men den du gir gaven til, kan velge den bort». Først nå klarte jeg å snakke. Med gråtkvalt stemme sa jeg: «Men det gjør så vondt». Han la hånden sin på min. «Selvsagt gjør det vondt. Det er vondt å slippe taket. Du tenker kanskje nå: «Har jeg ikke vært en god nok mor siden han avviser meg?» Men du vet innerst inne at dette ikke handler om din utilstrekkelighet». Hvordan kunne jeg vite det? Var ikke det å bli avvist et uttrykk for at man ikke holdt mål?  

«Jeg vet hva du tenker», fortsatte han. «Du tenker at du har makt til å påvirke andres følelser gjennom dine handlinger. Du prøver og du prøver, men du vil aldri komme dit». «Så da kan jeg like gjerne gi opp?» spurte jeg. «Ikke gi opp», svarte han. «Gi slipp. La ham gå. La ham stå fritt til å velge hva han vil. Og hvis han velger noe annet enn det du har lyst til at han skal velge, så husk at bare du har kjent gleden ved å bære ham under ditt hjerte. Og han vil alltid være en del av deg. Husk alt du har lært ham. Det er det som gjør han til den han er i dag».

Jeg kunne ikke finne trøst i det han sa. Jeg klarte bare å fokusere på den vanvittige smerten som brant i nakken.

«Du har gitt slipp en gang før. Kan du huske det? Kan du huske hvordan smerten sakte men sikkert slapp taket og ble erstattet med glede over det fine som hadde vært, og kan du huske gleden du følte for alt det fine som etter hvert skjedde?» Jeg husket det. Det var min første store kjærlighet. Da det gikk opp for meg at det aldri kunne bli oss to, slapp jeg taket. Men det tok meg mange år å komme til den erkjennelsen. 

Men dette var annerledes. Dette var min sønn. Min egen sønn. Han burde ikke avvise meg på denne måten. «Dette er nøyaktig det samme», fortsatte han. «Men så lenge du tror at du kan påvirke din sønns valg med den du er, eller det du gjør, vil du forbli fanget i din sorg og smerte. Forstår du det, så vil du også forstå hva du skal gjøre. Men en ting er å forstå, å innse. En annen ting er å handle. Vi vil så gjerne at alt skal være ved det gamle. Men ingen endring er også ingen utvikling.

Der sa han det. Utvikling. Jeg var så forbanna lei av å utvikle meg. Jeg syns jeg ikke gjorde annet enn å møte på prøvelser som skulle føre meg videre gjennom utvikling. Nå kjente jeg at jeg ble forbanna.

«Jeg skal bruke et litt forslitt bilde», sa han. «Tenk på sommerfuglens forvandling fra puppe til sommerfugl. Det er smertefullt for den. Men tenk hvor vakker den er etterpå. Men du vil ikke bli en sommerfugl, vil du vel? Du vil forbli inne i din kokong, der det er varmt og trygt og ingen utsikt. Du vil heller stagnere enn å gjennomgå forvandlingen. Du vil dø inne et lag av beskyttelse fordi det er mer behagelig. Du vil nok klare å overbevise deg selv om at du har det bra der inne, for så sterk er du. Men du vil dø, uten noen gang å bli det du er ment til å være: Den vakreste av alle sommerfugler».

Jeg bøyde hodet og lot tårene komme. Han la hånden sin på nakken min, den kjentes så lett, men varmen fra den var enorm. Den spredte seg ned over ryggen min og nesten inn hjertet mitt.

«Kom», sa han. «Vi går et stykke til». Jeg reiste meg og fulgte ham. «Jeg tror ikke du har gått så mye på denne veien tidligere, men her på stien har jeg sett både rådyr og ekorn, og en og annen rev. Ja, jeg har møtt mennesker her og, det er ikke det», sa han med en lun latter.  

Vi fulgte stien et godt stykke innover. Jeg hadde aldri gått på de stiene før. Terrenget var ulendt, men det var mye å se på. Så kom vi til en ny lysning i skogen. Der stod min sønn, men ikke alene. Jeg stod der sammen med ham. 

«Stå helt stille», sa den gamle mannen. Jeg hadde lyst til å løpe bort til ham, kaste meg om halsen på ham og holde ham fast, men jeg gjorde som den gamle mannen sa. Sønnen min tok hånden min, og så gikk vi sammen bortover stien. Litt lenger borte delte stien seg i to. Vi stoppet ved veiskille. Sønnen min åpnet armene sine og trakk meg inntil brystet sitt. «Jeg elsker deg mamma», sa han. Så smilte han og gikk til høyre, mens jeg fortsatte til venstre.  

Du er

Du er som vinden,

den svaler, 

bråker, 

men kan velte trær.  

Du er som regnet,

det væter, 

gir næring, 

men kan piske.

Du er som ilden,

den varmer, 

renser, 

men kan ødelegge.  

Du er som honning, 

den lesker, 

fryder, 

men kan være usunn.

Du er vinden som får meg til å beve,
regnet som gjør meg utørst,
ilden som gir meg liv, 

og den sødmefylte honningen som gir livet mitt søt smak. 

TANKER OM SANNHET

Hvorfor er det så viktig å vite, 
til og med når sannheten gjør vondt?
Det finnes minst to sannheter, 
og sikkert flere. 


Hvem skal bestemme hva som er sannhet for meg?
Jeg kan velge hva jeg vil tro på, 
den ene, 
den andre, 
eller kanskje den tredje sannheten. 
Men hvorfor er det så viktig å ha visshet?
Hvorfor spiller det så stor rolle? 


Det finnes jo også så mange sannheter, 
oppleste, 
vedtatte, 
som ved nærmere ettertanke ikke er annet enn forestillinger. 
Vi tror det er sant fordi vi har tenkt de samme tankene dag ut og dag inn.
År etter år. 


Og hva vet egentlig jeg? 
For deg kan det være en sannhet at din familie mister sin ære,
hvis din datter snakker med en fremmed gutt. 
Mens jeg kan tenke:
”hvordan er det mulig å tro på noe sånt?” 


I dette mylderet av viten, 
er det mer jeg ikke vet, 
enn jeg vet. 
Og når jeg ikke vet, 
blir det så viktig å vite. 


Men hva skal jeg med denne kunnskapen?
Det sies at kunnskap ikke er tungt å bære, 
men den kan også være en byrde.
Til slutt er det allikevel en visshet:
Hadde jeg visst det da, 
det jeg nå vet, 
så hadde alt blitt annerledes. 
Kanskje ikke bedre, 
kanskje ikke verre. 
Bare annerledes.