Det jeg vet

Det jeg vet, 

er bunndekke i mitt livs blomsterbed.

Det jeg ikke vet,
er ugress som prøver å ligne grønne vekster. 

Det jeg ikke vil vite,
er gjødsel som får ugresset til å gro. 

Det jeg aldri får vite,
er løk som ble plantet en høst der vinteren etter ble for hard til at de kunne overleve å bli til fargerike blomster.

Den som venter

Den som venter når det stormer sånn at skogen legges øde, og den siste jeger jakter på et bytte som har falt. Han vil bare finne roen som han søker i det døde, når han alle sine levedager endelig har talt. 

Den som venter når de tusen lengslers sjøer en gang tørker, og den siste vandrer søker etter husrom i sin høst. Han vil aldri kunne drikke når den siste natten mørkner, og de dagene som aldri kunne komme blir hans tørst. 

Den som venter når det brenner som en fakkel i hans indre, og den siste hevner svikter for å få et stykke brød. Han vil smuldre opp i angsten men den blir dog aldri mindre, for det er i denne smerte at den næres til sin glød.  

Den som venter i de stille sommernetters klare sødme, og den elskede har kysset sine lengsler ømt god natt. Han vil aldri finne sannheten i aftens bitre rødme, for der ligger kun de mange knuste drømmer han har hatt.

Det som ble oss til last

Gi meg en bunnløs brønn, som jeg kan fylle med svik.

Mine svik, dine svik og svik som ble oss til last.

Gi meg det vakreste tøy, som jeg kan kle på tap.

Mine tap, dine tap og tap som ble oss til last.

Gi meg det største lerret, som jeg kan male med frykt.

Min frykt, din frykt og frykt som ble oss til last. 

Gi meg det sterkeste tau, som lar meg binde fast løgn.

Min løgn, din løgn og løgn som ble oss til last.

Gi meg et hjerte av stål, som kapsler inn all sorg. 

Min sorg, din sorg og sorg som ble oss til last.

Gi meg den skarpeste kniv, som skjærer bort all smerte.

Min smerte, din smerte, og smerte som ble oss til last.

Gi meg den klareste røst, som bare bærer sannhet.

Min sannhet, din sannhet og sannhet som ble oss til last.