Slør

Du så ut som en helt vanlig kvinne,
I min uvitenhet, jeg tenkte det.
Men ut av intet delte du et minne,
Som jeg ble tvunget til å se.

Du åpnet skuffen i en slitt kommode,
Der frykten din lå pakket lag på lag.
Du sa du ville rømme denne klode,
Du ville ikke se til neste dag.

Jeg løftet hendene som for å verge,
Jeg lukket øynene og ropte nei.
Jeg visste at jeg ikke kunne berge,
Jeg visste at jeg måtte gå min vei.

Da tenkte jeg at alle bærer masker,
At alle lukker løyndommene inn.
I ensomhet vi vasker, og vi vasker,
De flekker som har skitnet til vårt sinn.

Men sådant vaskemiddel finnes ikke,
Som fjerner det som en gang først har skjedd.
Det hjelper ikke skrubbe eller gnikke,
Det hjelper ikke dekke det med pledd.

Men slør, det kan du bære for å skjule.
Så lett, så gjennomsiktig, likevel.
Om enn det bare dekker deg en smule,
Og du må skifte nytt til neste kveld.

For ingen vil stå blottlagt midt i lyset,
For de som kan forstå, ser ikke dit.
Og de som ser dit, ville bare fnyse,
I undring over hvorfor du kom hit.

De slør som du har vevet skal du bære,
Det er ditt vern mot verdens kalde smil.
For noen, de har virkelig fått lære,
Vi andre, må gå mange, mange mil.